Så er vi kommet oss gjennom det verste

Det var vel for mye  å håpe på at jeg skulle slippe omgangssyken selv. I går begynte jeg å kjenne følelsen komme smygende utover dagen. Etterhvert måtte jeg bare innse at dette var ikke snakk om gravidkvalme. Det var bare å forberede seg på at min tur skulle komme. Jeg sørget for at det aller viktigste var gjort og ringte broren min så han fikk handlet inn litt nødvendig for meg. Så sto jeg og hang opp det siste våte tøyet fra maskinen når det braket løs.

Heldigvis kom det såpass seint at da var det ikke lenge igjen til Storkfrøken skulle sove. Men huff, så redd hun ble når mamma plutselig forsvant ut på badet og lagde rare lyder. Det likte hun absolutt ikke og hun gråt og hun gråt. For en ekstrem påkjenning for mammahjertet å høre på når jeg absolutt ikke var istand til å trøste henne og trygge henne på at alt var i orden. Men heldigvis fikk jeg roet henne straks jeg var ferdig.

Storkfrøken hadde virket helt fin form både  fredag og hele lørdag, men hun fikk ikke i seg så mye mat, så før hun skulle sove, så tenkte jeg at jeg skulle prøve å få i henne noe mat. Det gikk veldig dårlig, for da var hun i gang med oppkast igjen. Så da tok jeg bare kveldsstellet, dusjet raskt med henne og la henne. Heldigvis ble det ikke mer oppkast fra henne. Jeg, derimot, holdt det gående i noen timer. Det var deilig at hun sov mesteparten av tiden jeg holdt på.

Så begynte det endelig å roe seg for min del utover kvelden og natten. Men det varte ikke lenge så begynte hun å gråte. Og hun gråt og hun gråt. Til slutt var det ingenting annet å gjøre enn å installere oss på stua i sofaen med Drømmehagen på tv. Da roet hun seg, og sovnet. Og jeg sovnet. Våknet etter en stund og bar henne inn i sengen igjen. På morgenkvisten våknet hun tidlig igjen og gråt, så da ble det ny runde med Drømmehagen på sofaen og der har vi vel egentlig blitt siden. Jeg har vært så slapp og dårlig, men det har jammen meg hun også vært. Hun har bare ligget på sofaen i hele dag og halvsovet til tv. Jeg tok meg i å få litt dårlig samvittighet for at jeg var litt glad for at hun var så rolig når jeg selv trengte å komme meg til hektene igjen.

På slike dager er det utrolig godt å ha sovesofa på stuen og slå den ut slik at vi virkelig bare kan slenge rundt i den og sove når det passer.

Nå er vi mye bedre, men Storkfrøken sover igjen. Så det blir nok hjemme fra jobb og barnehage i morgen for oss begge også. Alt i alt, så vil jeg oppsummere denne ilddåpen som alenemor med sykdom i hus med at dette kommer man seg da også gjennom. Heldigvis var det verste for meg fort over. Så da har jeg ikke følt at jeg sviktet mammarollen mens det sto på. Men det ER da virkelig skrekken å ikke klare å være tilstede for barna sine når de absolutt trenger deg mest, eller hva?

Det jeg fryktet

Det siste døgnet har vært et mareritt. Eller fra i går kveld til nå. Jeg har jo fryktet det, og forberedt meg mentalt på at det kom til å skje. Det er kanskje slik at når jeg forbereder meg slik, så takler jeg det på et vis og kommer meg gjennom allikevel. Tross alt. Heldigvis er alt mye bedre akkurat nå enn det var klokka 11 i går kveld. Da lå alt sengetøy, pysj og undertøy i maskinen og jeg og Storkfrøken sto i dusjen. Gråtende. Deretter var det bare å vaske gulvet fra sengen og ut på badet.

Jeg hadde fått et lite forvarsel allerede da jeg hentet Storkfrøken i barnehagen litt tidligere på dagen. Der sto det nemlig at et av barna på avdelingen hadde fått omgangssyken. Jeg tenkte litt bråkjekt at Storkfrøken blir jo aldri syk, så da berger vi vel nå også. Men neida…. i titiden våknet hun og gråt. Hun gråt og hun gråt og jeg kunne ikke skjønne hva som var galt. Hun gråt så ille at naboen banket på og lurte på om alt var bra med oss (jeg er så takknemlig for fantastiske naboer som bryr seg om hvordan jeg har det, det gjør meg litt mindre sårbar). Like etter at han hadde vært der, braket det løs. Storkfrøken spydde ned alt av sengetøy og både hennes egne og mine nattklær. Deretter bar det ut på badet for å vaske oss. Og der ble vi i flere runder med spy. Mellom slagene fikk hun ligge på stellematten på gulvet med håndkle over seg og slappe av. Stakkars liten. Man vet jo hvor grusomt det er og man kan ikke gjøre noen ting fra eller til.

Enn så lenge har jeg berget. Nå krysser jeg fingrene for at jeg slipper det også. Og at vi får en fin helg. Storkfrøken var dårlig noen timer før vi fikk sove en stund begge to. I dag tidlig virket hun nesten helt normal. Frisk og rask og vi har til og med vært litt ute og lekt. Utrolig hvor fort det går. Heldigvis at det ikke står på lenger. Nå ligger hun og sover ute i vognen sin. Håper hun får sove noen timer nå da, for det trenger hun nok virkelig.

Ikke akkurat lite tøyvask – og dette er bare begynnelsen. Mer er på vei.

Dermed ble det tidlig helg på oss. Akkurat nå klarer jeg faktisk å nyte det litt. Siden hun virker så frisk igjen. Håper bare jeg forblir frisk. Tanken på å være syk selv med barn har jeg fryktet… herlehet…. tenk hvordan dette blir med tre barn da. Grøss og gru.
Ønskemor

Symptomfri

Det er ikke lite en nygravid, langtidsprøver skal bekymre seg for. Jeg bekymrer meg nå for manglende symptomer på graviditet. Jeg har jo hatt både ligamentsmerter og en del kvalme veldig tidlig. Men i det siste har jeg ikke merket noen ting. Med Storkfrøken hadde jeg noen forferdelige dotter i ørene fra dpo 13 og hadde det kontinuerlig langt utover første trimester. Jeg husker virkelig ikke hvor lenge jeg hadde disse dottene. Men jeg tror det var omtrent fram til ordinær ultralyd før de forsvant. Så kom de litt tilbake i slutten av svangerskapet, men absolutt ikke like kraftig som de var i første omgang. Nå går jeg bare og savner disse dottene. De var jo et ganske sikkert tegn på graviditeten. Derfor blir jeg nå bekymret for at jeg ikke kjenner noen ting. Jeg føler meg helt normal jeg. Ikke kvalm, ikke ligamenstmerter, ikke dotter i ørene. Hvorfor? Kan jeg ikke bare få et lite tegn på at alt er som det skal? Et lite kvalmeslag eller et ligamentstrekk? Liksom bare for å fortelle meg at det er som det skal inni der? Det hadde vært fint for dette er det lett å bli litt tullete av.

Det er vel egentlig galskap å ønske seg plager. Jeg ønsker ikke mye, bare litt… bittelitt…

Ønskemor

Endelig kom svaret.

Jeg har endelig fått svaret på blodprøven fra fürst. På onsdag, 13 dpo, hadde jeg 256 og på fredag burde jeg ha ca 500 (dobling) for å ha en god stigning. Men jeg hadde 697 på fredag som var 15 dpo. Det vil si mye over dobling, så det må jeg vel være fornøyd med. Må vel fremdeles si at det er en viss sjanse for at det er tvillinger.

Så nå skal jeg bare slappe av fram til tidlig ultralyd. I dag droppet jeg testing. Kommer nok ikke til å teste mer heller fordi det kommer ikke til å fortelle meg noe som helst.

Neste uke har jeg fått time til fastlegen fordi klinikken mener jeg bør få fragmin (blodfortynnende sprøyter). Jeg trur jeg skal høre litt om hvordan oppfølging jeg kan regne med dersom det viser seg å være tvillinger også.

Har ligget litt våken på nettene i det siste og grublet over hvordan jeg skal klare å skaffe alt jeg trenger av utstyr. Får jeg tvillinger, med toåring fra før, så trenger jeg vel vogn til tre da? Og da trenger jeg iallefall en stor bil og et bilsete til. Og en del mer klær. Himmel. Og det er bare starten. Hadde igrunnen ikke tenkt på det med vognen altså. At jeg kommer til å behøve så stor vogn.

Jøjemeg. Ideer taes imot med takk.

Klem fra Ønskemor i en litt småbekymret lykkerus

Testdato! JEG ER GRAVID! Eller ny berg- og dalbane?

Herlehet. Dette innlegget begynte jeg å skrive i går. Tøff i trynet og høy i hatten skrev jeg at jeg var gravid. Sååå begynte jeg å kikke nærmere på testen og fant ut at, den var neimen ikke like sterk som på fredag og jeg begynte å tvile. Så kikket jeg på den fra torsdag og fant ut at den også var litt svakere enn den på onsdag igjen også. Heldigvis hadde den på fredag vært sterkere da. Så jeg gikk i hele går med klump i magen og kjente frykten for at jeg skulle få samme berg-og dalbane-opplevelse som jeg hadde forrige gang. I dag er testen heldigvis sterkere igjen. Men den er ikke like sterk som den var på fredag.  I dag er faktisk teststreken sterkere enn kontrollstreken, men så er kontrollstreken også svakere enn den var på torsdag. Da jeg ble gravid med Storkfrøken konkluderte jeg med at jeg trodde ikke teststreken kunne bli like sterk som kontrollstreken en gang.

Gurimalla, man kan bli GAL av dette altså!!!!

Nei, nå har jeg bestemt meg for at i dag skal jeg prøve å slappe mer av og ha is i magen til i morgen og til jeg får svaret på blodprøven. I morgen skal jeg teste min siste test tror jeg. Det skal jo ikke være nødvendig å fortsette å teste sånn, selv om det er vanskelig å la være.

I går ble iallefall mailen til klinikken sendt. Det var en utrolig deilig følelse. I går var også den offisielle testdatoen, så jeg burde kunne med god samvittighet senke skuldrene et par hakk og nyte at jeg faktisk er gravid!

Den følelsen jeg faktisk kjenner aller mest på akkurat nå, er lettelsen over at jeg mest sannsynlig aldri mer skal gå på masse dyre hormoner, gjøre egguttak og innsett. Samtidig kjenner jeg frykten for å bli skuffet nå, og innse at jeg må igang igjen. Tenk at jeg kanskje aldri mer skal gjennomgå ttww (the two terrible week wait) og at pengene mine kan brukes til hjem og familie. Med tid og stunder kan jeg til og med kanskje selge de siste 5 stråene jeg har kjøpt ekstra med svømmere fra donor.

Nå skal jeg egentlig kunne se ganske så lyst på livet. Gleder meg til noen uker fram i tid når jeg forhåpentligvis får se og høre ett eller to bankende hjerter på ultralyd. Time er bestilt til mandag den 3.oktober. Det passer fint for da har jeg høstferie. Måtte de tre ukene rase av gårde i et enormt tempo for nå er jeg utålmodig.

Mange klemmer fra Ønskemor

Så var det dette blodprøveresultatet da.

Da jeg var og tok blodprøve i dag tidlig, så var det ikke noe problem å få dem til å merke den med «haster» og da mente de at jeg skulle få svaret allerede i ettermiddag/kveld.

Dessverre, så kom ikke prøvene tidsnok fram til laboratoriet til det, så nå må jeg smøre meg med tålmodighet og vente helt til mandag før jeg får svar.

Imellomtiden så kan jeg vel egentlig ta livet helt med knusende ro og bare drømme om framtiden. Jeg har jo disse testene å titte på og de gir ikke mye grobunn for bekymringer må jeg si. Tror jeg rett og slett bare bestiller time til tidlig ultralyd om 3 uker og sender mail til klinikken i morgen.

14225615_10155085545991002_962287258295529991_n

Ønsker dere alle en god helg og fredagskveld. Jeg legger meg straks. God natt

Ønskemor.

Hcg-resultatet er klart

Da var det endelig kommet. Svaret på blodprøven. I går, på 13 dpo hadde jeg 256 i hcg. Det er jo veldig høyt sammenliknet med alle andre jeg kjenner som har målt hcg så tidlig. Høyere enn tvillingmammaer har hatt også. Jo, dette skal helt klart bli en spennende tid framover. Ingen tvil om det.

Jøjemeg :-O

Den som venter på noe godt.

Herlehet, nå skjønner jeg at dere virkelig er utålmodig på blodprøveresultatet altså. Det fikk jeg ikke i går. Selv om jeg var nummer to inne for å tappe blod på morningen. Jeg spurte om det var mulig å få svaret samme dag, og det var det ikke. Med mindre det hastet. Jeg prøvde meg, med et glimt i øyet, på å påstå at det hastet for hodet mitt, men det hjalp visst ikke. Hadde jo heller ikke regnet med, eller forventet det. Men det var ikke fritt for at jeg allikevel hadde et håp om at de kanskje klarte å rekke det. Så jeg stirret mange ganger og lenge på mobiltelefonen min i går i håp om at det skulle komme en melding. Som aldri kom.

Men da har jeg nytt håp i dag. I dag må den jo komme. Og forhåpentligvis, vil den komme ikke langt ut på dagen. Kjedelig at jeg da må regne med å måtte vente helt til mandag på å få vite stigningen. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Det viktigste er tross alt at det er stigning. Og det er jo uansett ingenting annet å gjøre fra eller til på dette tidspunktet. Går det skeis, så går det skeis uansett. Jeg må bare forsøke å gi litt slipp på mine bekymringer og slappe av og heller kanskje nyte dette litt akkurat nå. Jeg har en mistanke om at livet kan bli en god del mer hektisk om ni måneder 😉

Rart å tenke på, men dersom jeg er gravid, så er jeg faktisk 4+0 i dag. 14 dpo betyr 14 dager etter eggløsning og 28 dager etter siste mens. Og da teller man faktisk 4 uker gravid. Om tre uker vil det være mulig å se hjertets aktivitet, så da får jeg vite mye mer enn jeg vet nå. Om bare 8 uker kan jeg få ultralyd på rikshospitalet for å se om alt er bra der inne. Og etter det, kommer de leengste 6 ukene fram til ordinær ultralyd og jeg får vite enda mer om hvem som holder på å ta bolig i meg akkurat nå. Sprøtt å tenke på altså. Jeg krysser bare fingrene for at det faktisk blir sånn. At jeg kommer dit.

I forrige svangerskap syntes jeg de 14 ukene fra positiv test til ordinær ultralyd var de aller lengste og tyngste. Alt var så lite håndfast. Bortsett fra kvalmen og dottene i ørene, så vokste jeg ikke så mye, og det var ikke tegn til å kjenne liv i magen. Men fra ordinær ultralyd, forsvant kvalmen og jeg begynte å kjenne mer og mer spark og bevegelser fra Storkfrøken. Jeg visste også fra da at jeg ventet ei jente og jublet over det. Hele svangerskapet derfra og ut føltes som en eneste stor fest. Jeg føler meg heldig som kanskje, kanskje, skal få lov til å oppleve det en gang til.

Håper dere får en god dag, og takk for at dere krysser fingrene sammen med meg for blodprøveresultatet i dag.

Klemmer fra Ønskemor

 

Jeg MÅ vel bare?

Hadde disse testene tilhørt noen andre enn meg selv, så hadde jeg bare sagt: «WOW» hvor mange er det inni der tro? Å tro på det helt selv sitter langt inne, men nå er jeg på gli. Jeg tror ikke streken kan bli noe sterkere nå faktisk. Så det gjenstår bare blodprøve for å få den endelige bekreftelsen før helgen.

14199296_10155078114946002_6376388683040044477_n

Jada, nå jubler jeg bittelittegranne inni meg her jeg sitter. Jeg MÅ jo bare tro at dette kan gå veldig bra. Jeg ER faktisk et langt skritt videre og jeg har jo heller aldri opplevd at det er gått galt etter at det har kommet så langt, så nå BØR jeg vel senke skuldrene og bare slappe av, nyte tilværelsen og lille Storkfrøken så mye som mulig. Tiden kommer vel tidsnok til den dagen at hun ikke får fullt fokus alene lenger. Jeg tror dette kan bli veldig spennende, utfordrende, fantastisk, skummelt, fint og alt mulig på en gang.

Om halvannen time sitter jeg på venterommet på furstlaboratoriet og venter på å få tatt blodprøve. IIIIIIIIK!

Ønskemor